Seminarets bakgrunn og oppbygging
Viseministeriet for biologisk mangfold, skogressurser og miljø (VBRFMA), avholdt seminar med deltakere fra urbefolkningen i lavlandet i Bolivia, tilknyttet CPESC. Under dette seminaret var de tre urbefolkningsgruppene Chiquitano, Ayoreo og Yuracare, samt flere representanter fra bonde- og arbeiderbevegelsen i Santa Cruz representert. Bakgrunnen for seminaret er prosessen med utarbeidelsen av en ny lov tilknyttet beskyttelsen av tradisjonell kunnskap i Bolivia. Viseministeriet avholder i disse dager seminarer over hele landet, for som arrangørene selv sa ”Vi kan ikke sitte to fagutdannede med bøker og internet og lage denne loven. Vi må prate på folket”. Det er ulike tilnærminger til hvordan en lov om beskyttelsen av tradisjonell kunnskap bør utarbeides, avhengig av hvor i landet en befinner seg. Mange av de 36 ulike urbefolkningsgruppene i Bolivia lever under svært ulike forhold, både territorielt og kulturelt. Deres ulike historie og tradisjon medfører ulike problemstillinger og bekymringer.
Den første dagen av seminaret ble det holdt flere innledende foredrag om temaer som omhandlet tradisjonell kunnskap, hvorfor denne må beskyttes, og om urbefolkningen, bøndene og flerkulturelle rettigheter i grunnlovsforslaget av 2007. Dag to ble deltakerne delt inn i grupper, basert på etnisk bakgrunn. I de fire gruppene ble ulike spørsmål diskutert. Chiquitanobefolkningen arbeidet med hva tradisjonell kunnskap er, Ayoreo med utfordringer knyttet til bevaring av tradisjonell kunnskap. Yuracare jobbet med hvordan et nasjonalt register av tradisjonell kunnskap bør utarbeides og forvaltes, mens bonde- og arbeiderbevegelsen tok for seg hvilke tradisjonelle kunnskaper som bør beskyttes av loven som nå er under utarbeidelse.
Gjennom møter og seminarer ønsker arrangørene at folket selv skal være med på å utforme lovene, og ikke være passive mottakere, slik som de har vært i alt for lang tid. Å inkludere (ur)befolkningen på dette viset er en ny måte å styre landet på.
Mangel på teknologi og vestlig kunnskap til produksjon av kommersielle produkter.
Urbefolkningen har gått glipp av store inntekter som en følge av at internasjonale selskaper har tatt ut kunnskap og naturressurser fra deres territorier. Mange av plantene som er en del av den tradisjonelle medisinen i Bolivia brukes i fremstilling av akademisk medisin og kosmetiske produkter. Som flere av representantene vektla ønsker de ikke å beskytte sin kunnskap, og sine ressurser, i den forstand at de ikke ønsker å dele dem med verden. Heller tvert imot. ”Tradisjonell medisin og akademisk medisin skal sammen avansere”. Det som det reageres sterk på er at det de anser som deres ressurser og kunnskap har blitt kommersialisert uten noen form for kompensasjon. Selv besitter de ikke produksjonsmidler til fremstilling av for eksempel såper og sjampoer. De legger ikke krav på hele inntekten fra denne produksjonen, men mener de burde bli tilgodesett en del av inntektene som kan settes i sammenheng med bruken av ressurser fra urbefolkningsområder på boliviansk territorium.
Mangel på medisinsk eller farmasøytisk lisens
Kunnskapen tilknyttet tradisjonell medisin er ifølge seminarholderne ikke patentbeskyttet slik som akademisk medisin. For å ta en patent må det være noe nytt som presenteres, det må skille seg vesentlig fra kjent teknikk og være industrielt anvendbart. Tradisjonell medisin oppfyller dessverre ikke alle disse kriteriene.
I forsamlingen er det er lite kjennskap og kunnskap om patentbeskyttelser, kopibeskyttelser og beskyttelse av intellektuell eiendom, og mange viser stor interesse for foredraget om nettopp dette temaet. Muligheten for å ta patenter for urbefolkningsgrupper begrenses ikke bare av kravene nevnt ovenfor, men også av mangelen på akademisk medisinsk utdannelse. De tradisjonelle medisinerne har ikke vestlig utdannelse, og medisin utviklet av dem anerkjenens derfor ikke i det internasjonale medisinske miljøet. Dette fordi deres kunnskap ikke likestilles med veslig legevitenskap. Denne mangelen på vestlig medisinsk utdannelse er svært utbredt blant urbefolkningsgruppene.
Kollektiv patentering
Industrialiserte land har i lang tid utnyttet kunnskap som ikke er patentbeskyttet i minder utviklede land. Planter, dyr og mineraler har i lang tid blitt konsumert uten tanke for effekten av dette konsumet for naturen eller de som lever og bor i de områdene ressursene har blitt hentet ut fra. Kunnskap og nye produkter har blitt utviklet som et middel for å oppnå større rikdom. Nå er verden inne i en tid der kunnskap beskyttes som aldri før, gjennom patenter og andre juridiske beskyttelser. For urbefolkningen er det essensielt at det åpnes for kollektiv beskyttelse, og ikke bare individuell, for i deres kultur hersker en kollektiv tankegang.
Fraværet av muligheten til å kreve patenter som en kollektiv gruppe, og ikke som individ, er en hindring for patentbeskyttelse av den tradisjonelle kunnskapen. I grunnlovsforslagets kapittel 4, artikkel 30, del 2 beskyttes urbefolkningens tradisjonelle kunnskaper ved følgende ordlyd; ”urbefolkningen innehar de følgende rettighetene (...) at deres viten og tradisjonelle kunnskap, deres tradisjonelle medisin, deres språk, deres ritualer og deres symboler og klesdrakt blir verdsatt, respektert og fremmet (...) til kollektiv opphavsrett av sin viten, vitenskap og kunnskap, i dens verdsetting, bruk, promotering og utvikling”. Dette er første gang det taes til ordet for en uttalt regel som beskytter den kollektive retten til urbefolkningen. Frem til nå er det ingen land i verden som tilgodeser en slik kollektiv rett, da det er en vestlig individualistisk tilnærming som dominerer. Dersom det ved folkeavstemningen om den nye grunnloven blir ja-siden som vinner, vil være det første landet i verden som anerkjenner kollektive rettigheter likestilt med individuelle.
Bevaring av den tradisjonelle kunnskapen
Urbefolkningens kunnskap er ikke nedskrevet i dokumenter, men overføres fra generasjon til generasjon. Under seminaret ble utfordringer knyttet til opprettelsen av et register for tradisjonell kunnskap diskutert. Urbefolkningen er villig til å dele sin kunnskap, og ved å se på historien kan man se hvordan kunnskapen har blitt overført fra et samfunn til et annet. Men det er også mye frykt tilknyttet opprettelsen av et slikt register. Frykt for at deres kunnskap i enda større grad skal utnyttes av internasjonale kapitalistiske krefter, uten kompensasjon, legger hindringer for opprettelsen av nedskrevet dokumentasjon av tradisjonell medisin.
Andre deler av urbefolkningens kultur har også blitt kommersialisert. Som deres sanger, deres dikt, deres instrumenter og deres klær, stoffer og mønster. Samtidig som folket bekymrer seg for utnyttingen av deres kunnskap frykter de også for deres kunnskaps fremtid. For det er et økt behov for å sette fokus på bevaring av den tradisjonelle kunnskapen, slik at den ikke går tapt for fremtiden. Dette vil være et tap for alle, ikke bare urbefolkningen.